I helgen har vi vært en tur til Fagerfjell hvor Steria har en leilighet de ansatte kan låne. Det har vært strålende vær hele helgen, og vi dro opp på formiddagen på lørdag da det bare tar 1t og 45 min å kjøre. Emeli var ikke på humør i det hele tatt på lørdagen, og satt vel ny verdensrekord i skriking og gråting – en rekord som blir stående en stund. Her er hun foreviget i en sjelden stille stund med hånden langt ned i sjokoladeposen…..

Søndagen var mye bedre, og vi startet en gåtur med forhåpninger om å kunne komme opp mot tregrensen. Det viste seg fort at bilveien ikke gikk så høyt opp og Emeli hadde da sovnet i vognen så vi ble nødt til å skille lag. Jentene fikk dra tilbake for litt tid i solveggen mens vi gutta tok fatt på stigningen opp mot tregrensen langs en elv.

På denne høyden så er det frost til langt på dag, sola får ikke ordentelig tak når den ligger så lavt. Sindre syns det var fasinerende med store istapper så tidlig på året.

Etter en times tid kom vi opp over tregrensen og kunne se litt av utsikten. Selv om tregrensen var målet hadde vi nå fått øye på toppen og da Sindre ikke var sliten bestemte vi oss for å gå opp til den

Førstemann opp….

Endelig oppe.

Utsikten ned mot dalen og sandvatnet.

Videre innover mot fjellet. Sindre hadde planer om å gå videre innover mot toppene i det fjerne. Heldigvis droppet han det når jeg fikk forklart at det er et par mil til dem.

Etter en pause med nøtter og sjokolade var det bare å ta fatt på nedturen. Vi hadde fått øye på skiheisen og gikk ned slalombakkene da dette var mye kortere.